En liten blå forglemmegei står hist og her langs livets vei.
Men river du den opp med rot, den sakte visner og dør bort.
Men får den stå i fred og ro, den vokser seg så sterk og fro.
Den klarer seg i vind og vær, i vårt forblåste Norden her.
Vi går forbi og akter ei, fordi den gjør så lite av seg.
En liten blå Forglemmegei.
I spenning mor et nyfødt barn, i arm forlagt, tett til sin barm.
I mondter ni hun ventet har, på denne store rike dag.
Men ved et første øyekast en uro anes, håpet brast.
Fortvilet i sin lykkerus som hjertet stivner i sitt hus.
Kan dette være sant? At jeg av alle andre her,
Har fått et barn som annerledes er?
Alene i sin nød og smerte roper hun til Gud. Vad har jeg gjort mot deg og dine bud?
I sin fortvilelse hun ingen utvei ser, men venter på dets far, å dele sorgen med.
Det var jo bare glede, det de snakket om så titt,
Men smått om senn så løsner denne gåten på seg litt.
For så har Herren sagt, jeg tager og jeg giver.
Du skal ei engste deg, for skapningen er gjort av meg.
Jeg taler på forskjellig vis, stundom ros og stundom ris.
Veng og fjær jeg klippe må, for inntil hjertet ditt å nå.
Og du skal se at bakom ligger kjærlighet.
Med min forunderlige vei, vil jeg krone og foredle deg.
Ruste deg til kamp med smerte, gjøre deg ennu mere varm i hjertet.
Kjempe for deg selv og andre, kanskje hadde du ei tid å strekke hånden og forbarme.
Men hør jeg elsker deg så høyt, derfor har jeg gitt deg denne lånte gave.
Det er en blomst fra himmelens egen hage.
All din tid og tanke, skal om denne blomsten vanke.
Og ver viss på at denne blomsten skal en dag,
atter i min hage, i mitt paradis få stå.
Da skal den ikke annerledes, enn alle andre blomster være.
En engel, som kanskje ennu flere stjerner enn de andre i sin krone bære.
Jeg har også sagt, jeg krever ikke mer enn jeg har gitt.
Du har bare dette lånt, for det er mitt.
Guds øyensten kaller Herren sine barn,
Og disse små behaget ham og danne så, og derfor må vi lydig Herrens veier gå.
Han gir oss styrke på vår vandring her i tåredalen som han kaller så.
Og gir oss lov å løfte øynene mot himmelen blå.
Han som er konge over konger, styrer og regjerer.
Ber oss til sitt gjestebud i himmelens herligheter.
Sterk og svak, halt og krøpling, uten forskjell, all ting nytt blir.
Se i begge mine hender har jeg tegnet deg. Jeg har kallet deg med navn og du er min.
Legg hånden din i min og jeg vil føre deg til himmelens skjønne land.
Hvor evig sol og sommer er.
Blant alle blomster der, vokser også små forglemmegei.
Malene Østervold 08.01.1977
Øyvind blogg 