Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.

Nå har jeg vert en kristen i snart 10 år, og det har vært en fantastisk spennende reise på alle måter. Gleden, freden og styrken selv når det stormer som verst, har vært den største forandringen. Er det storm er det vanligvis lavtrykk, men vi er på en måte midt i lavtrykkets senter. Der i øyet er det en merkelig stillhet og ro, og en fornemmelse av å ikke være alene, Jesu sa jo at jeg vil aldri forlate deg.

I brevet til korinterne beskriver Paulus at kjærligheten er større enn både troen og håpet, og at uten kjærlighet er vi bare klingende malm og bjelle. Dvs. uten kjærligheten er det bare tomt vås. Samtidig ser vi at uten troen, er det ikke mulig å få del i den guddommelige agapekjærligheten, den som blir virkelig i frelsen. Så sier Hebreerbrevet at Håpet er et trygt og fast anker for sjelen, det når innforbi forhenget, dvs. at vi har ankeret festet i det himmelske, mens vi er på Jorden.

Så selv om kjærligheten er størst, så henger disse tre sammen; hjertet, korset og ankeret. Det blir som branntrekanten som vi lærte om på det maritime sikkerhetskurset. For å få noe til å brenne så trenger vi tre bestanddeler, brennbart materiale, temperatur og oksygen.

Jeg får av og til spørsmål om hvordan jeg kan tro på en kjærlig Gud i en verden fylt av så mye krig, elendighet og ondskap som vi ser rundt oss. Det står jo i bibelen din Øyvind at Gud er allmektig. Hvordan kan den kjærlige Guden som du forteller om, sitte å se på alt dette uten å gripe inn? Han må jo være klin sprø! Du kan heller ikke bevise noe av det du snakker og skriver om.

Det er ikke alltid like enkelt å svare på slike kommentarer, men samtidig så er det jo fint at mennesker spør og har meninger. Jeg tenker at det er rett at jeg kan ikke bevise noe, og jeg ser også som alle andre, at verden ikke er rosenrød, men Jesus har aldri bedt meg om å bevise noen ting. Han sa «gå ut i all verden og vær mine vitner», og når det gjelder tro så sier Paulus til hebreerne, at tro har noe å gjøre med noe en ikke kan se og ta på, det er usynlig. Så tro har ikke har noe med fysiske fakta å gjøre.

Jesus sa, gå ut i all verden og forkynn evangeliet de gode nyhetene så skal Han stadfeste Ordet med tegn og under. Det eneste jeg kan si og fortelle er, at etter at jeg tok imot Jesus så har livet forandret seg fra innsiden og utover. En ny dimensjon som har ført meg fra mørket og inn i lyset.

Nå ser jeg verden med andre øyne enn tidligere, ser mer bak fasaden og sminken og de fine bilene. Spørsmålet; hvordan har du det «egentlig» ,blir viktigere en høflighetsfraser.

Jeg vil prøve å forklare dette med en liten historie..

Det var en gang en ateistisk professor som underviste en klasse på et vitenskapelig universitet. Han åpnet undervisningen med å spørre elevene om Gud hadde skapt alt som eksisterer?

En student svarte,
– Ja, det gjorde Han!

Professoren spurte igjen.
– Har Gud skapte alt?

Studenten svarte,
– Ja, det tror jeg han gjorde.

Professoren svarte,
– Hvis Gud skapte alt,så skapte Gud ondskapen. Og, siden ondskap eksisterer, så kan vi anta at Gud er ond.

Studenten ble stille og svarte ikke på professorens konklusjon. Professoren var ganske fornøyd med seg selv og kjente at hans tankerekke nok en gang hadde bevist at den kristne troa var noe oppdiktet tull.

En annen student spurte,
– Kan jeg spørre deg et spørsmål, professor?

Professoren svarte.
– Selvfølgelig.

Studenten reiste seg og spurte,
– Professor, eksisterer kulde?

Selvfølgelig eksisterer kulde! Du ser jo at det er snø ute, og at vannet fryser til is! Noen av de andre elevene kniste av medelevens spørsmål.

Studenten svarte,
– Vel faktisk så eksisterer ikke kulde.

I henhold til fysiske lover, er det vi ser på som kulde, i virkeligheten fraværet av varme.

Det absolutte nullpunkt er -273 grader celsius og da er det totale fraværet av varme. Da står alle atomene helt stille uten å bevege seg. Så kulde eksisterer ikke, vi har skapt dette ordet til å beskrive hvordan vi føler det når det ikke er varme.

Studenten fortsatte,
– Professor, eksisterer mørke?

Professoren responderte,
– Selvfølgelig gjør det det.

Den unge mannen svarte,
– Nok en gang tar du feil, for mørke eksisterer heller ikke. Mørke er i virkeligheten fraværet av lys. Lys kan vi studere, men ikke mørke.

Faktisk kan vi bruke Newtons prisme til å skille hvitt lys inn i mange farger, og studere de varierende bølgelengdene av hver farge. Du kan ikke måle mørke. En enkel lysstråle kan bryte gjennom en verden av mørke og lyse den opp.

– Hvordan kan du vite hvor mørkt et spesielt område er? Du måler mengden av lys tilstede, gjør du ikke? Mørke er et begrep mennesket har laget for å beskrive hva som skjer når det ikke er noe lys til stede.

Til slutt spurte den unge mannen,

– Eksisterer ondskap?

Nå svarer professoren,
– Selvfølgelig, som jeg allerede har sagt. Vi ser det hver eneste dag. Det er daglige eksempler av menneskers grusomhet mot hverandre. Den finnes i utallige kriminelle handlinger og vold overalt i verden. Disse manifestasjonene er ikke noe annet enn ondskap!

Til dette svarte studenten,
– Ondskap eksisterer ikke, professor, eller det eksisterer i hvert fall ikke i seg selv.Ondskap er ganske enkelt fraværet av kjærlighet.

Det er akkurat som mørke og kulde,det er ord som mennesker har laget for å beskrive kjærlighetens fravær. Gud skapte ikke ondskap, Gud ER kjærlighet.

Ondskap er resultatet av hva som skjer når mennesker ikke har Guds kjærlighet til stede i hjertet. Det er som kulde som kommer når det ikke er varme, eller mørke som kommer når det ikke er lys.”

Studenten sier;

Professor, jeg er nok ikke enig i dine tolkninger om at Gud skapte Ondskap.
Gud ER Lys, Gud Er Varme og Gud er Kjærlighet, og han har skapt alle mennesker i sitt bilde.
I sin kjærlighet til oss har han gitt oss fri vilje til å velge, vi kan velge å vandre i lyset eller i mørket.
Dersom han ikke hadde gitt oss fri vilje ville det vært et overgrep.
Jeg mener, foreldre kan ikke tvinge sine barn til å elske seg, men ved å elske sine barn, vil barna elske tilbake helt naturlig. Derfor skriver Johannes at Gud elsket oss først, for at vi skal kunne elske tilbake.

I Johannesevangeliet står det noe om hvem som er verdens lys.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. En mann sto fram, utsendt av Gud. Hans navn var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.

Så Gud er ikke årsaken til all ondskapen og elendigheten i verden. Årsaken ligger at vi velger han bort. Det er også viktig å vite og forstå at vi har en motstander og en anklager i verden som heter Satan, han har mange navn og i Johannes 10:10 sier Jesus, «at Tyven er komt for å stjele, myrde og ødelegge, men Jeg er komt for at dere skal ha liv, et liv i overflod».

Det er dessverre også slik at Gud blir anklaget for å ha utført det Satan har gjort. Jeg pleier ikke å skrive så mye om Satan i mine innlegg, men han er i aller høyeste grad virkelig, å tro noe annet er et stort feiltrinn.

I sangen, La oss vandre i lyset liksom han er Lys, synger vi..