I dag regner det ute, surt og blest, væromslag tar ikke lange tiden her på Vestlandet. For de som har seilt et liv på havet så er opplevelsene mellom storm og havblikk store. Når Austevollsbåtene i finvær er på seiling til lands med sildelast til god pris, så er det en fantastisk følelse, mens kolmuletråling i storm, to døgn seiling vest av Irland, kan slite på nervene både for de ombord og de hjemme.
Livet består på en måte ikke bare av godværsdager og medvind, og gudstroen blir ofte satt på prøve. Jeg spør av og til Vår Herre: hvor er du når jeg trenger deg?» når de sure dagene med kulde biter. Da tenker jeg på diktet «fotspor i sanden» som viser kristenlivet så godt forklart i et bilde. Det var alltid to fotspor side om side, men på de tyngste dagene, var det bare et sett fotavtrykk, og det var de dagene vi var så slitne at Vår Herre måtte bære oss. Det er et sterkt bilde.
En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.
Det er godt å tenke på at Gud alltid er der uansett, men samtidig ikke alltid like lett å se. På en måte så er det enklere å være kristen på godværsdager enn gråvær.
Spørsmålet er om det er slik det trenger å være, og om det er noe vi kan gjøre med det?
I lignelsen om Såmannen og såkornet forteller Jesus litt om dette. Såmannen sådde, og det var tre forskjellige plasser såkornet landet, noe på steingrunn, noe blant torner og noe i god jord.
Det såkornet som havnet i god jord, fikk dype gode røtter og det stod seg godt i stormen. Såkornet husker vi var Guds Ord (evangeliet), og jorden det havnet i er vårt hjerte. Kanskje vi kan lære noe hos bøndene? De arbeider med jordsmonnet hele tiden for å få best mulig avlinger, de bearbeider med gjødsling, vanning og pløying.
Når Jesus forklarer lignelsen så nevner han viktigheten å forstå det vi leser. Flere gangen i Bibelen spør han disiplene forstår dere hva dere leser? For å forstå må vi av og til lese flere ganger, tenke og grunne litt, da synker det inn litt etter litt og kunnskapen faller på plass. På denne måten gjødsler og vanner vi, og vekstvilkårene blir gode. Jesus nevner også andre ting som ødelegger jordsmonnet, og det ene er bekymringer og rikdommens bedrag, det kveler såkornet. Det blir som da Peter gikk på vannet, han ble så opptatt av bølgene og været at han mistet fokuset på Jesus, og da står det at Peter begynte å synke.
Matteus 13:19 Hver den som hører ordet om riket og ikke forstår det, til ham kommer den onde og røver det som er sådd i hjertet.
Så dette med å forstå er viktig, da blir vinterstormene enklere å håndtere. Vi kommer inn i en gudommelig hvile, det blir som å ligge midt i lavtrykket, og der er en merkelig form for stillhet.
Jeg hørte en gang en som prekte om at hun hadde en «paradis tro». Hun fortalte fra barndommen da de hoppet paradis ute i gatene og bakgårdene. De risset opp et paradis med kritt på asfalten og de koste seg i leken, men da regnet kom ble paradiset vasket bort. Hun sammenlignet troen sin med paradiset som forsvant med regnet. Det ble litt av/på kan du si.
Det fine er at når Jesus får plass i hjertet vårt kan vi stole på Jesus sin tro «troens opphavsmann og fullender», og den holder under alle værtyper, i storm og stille.
Så løsningen ligger i å tro på han, det er det Jesus vil at vi skal forstå, det er derfor han spør forstår dere? Og til det trenger vi ikke mye tro, Jesus sa at dersom dere har en tro som et sennepsfrø så kan dere flytte fjell, selvsagt ikke bokstavelig, men fjellene beskriver gjerne motgangen vi står midt oppe i. Et sennepsfrø er et av de aller minste frøene, og det er ikke mye til tro å skryte av, men det er nok.
Går vi tilbake til de vanskelige dagene som de sporene i sanden, så ser vi at Jesus var der hele tiden. Hemmeligheten er at når vi forstår at Jesus bor i vårt hjerte ved vår tro, så kan vi sette vår lit til hans tro, og den holder i all slags vær.
Det å vokse i tro er å ha tillit til hva Jesus har gjort, ikke hva vi må gjøre.
Lynda Randle synger en sang som heter God on the mountain is the God in the vally.
Dette med tro kan for oss voksne være vanskelig, eller jeg tror vi gjør det litt for vanskelig, for Jesus sier jo at vi må bli som barn igjen. Han ber oss lære av barna, som et lite barn som tillitsfullt løper mot en mor eller far og får alt det den trenger, omsorg, beskyttelse, kjærlighet, tilgivelse og trøst.
Kan det være så enkelt? Ja, så enkelt er det, ikke bare det men det er for alle, og det er gratis.
Guds velsignelse til dere alle i Jesu navn.
Øyvind blogg 