Når jeg leser i Apostel gjerningene så er det mye som skjer, og som alle rede har skjedd. Vi ser at Jesus sitt frelsesverk ferdig, hans død, oppstandelse og himmelfart var nå over og disiplene hadde fått oppleve pinsedagen og alt det oppstyret som skjedde da.
Mon lure på om ikke ting normaliserer seg litt etter litt nå for Peter og Johannes og gjengen? Ja det hadde jo vært naturlig å tenke i de baner, for det hadde faktisk vært mye styr den siste tiden. De siste tre og et halvt årene hadde de hatt det travelt.
Livet gikk nok videre, men ble alt som før? Var det samme tendensen som etter Jesu død, da disiplene gikk tilbake til sine fiskebåter og tidligere gjøremål, for da hadde alt rast sammen. Han de hadde satt sin lit til var ikke mer, men nå var det liksom helt annerledes en den gang. Det var på en måte en ny tid, og det var noe på innsiden som presset på som de ikke hadde kjent på tidligere.
I begynnelsen så leser vi at Peter og Johannes var på vei til tempelet til bønnens time noe som de normalt gjorde. Der traff de en som hadde vært lam fra fødselen av, han lå ved porten en fagre og ba om almisser fra de forbipasserende. Da Peter og Johannes kom forbi gjorde han det samme.
Peter svarte, «gull og sølv har jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu nasareerens navn, reis deg opp å gå!» Han grep hans høyre hånd og reiste han opp, og straks kom det styrke i hans føtter og ankler, og han sprang opp og lovpriste Gud, og mange med ham som stod rundt. Peter ser på folket og forteller til de må vende om. Dette dere er vitne til nå er det ikke vi som hadde gjort, men han som dere har tatt livet av, Jesus Kristus. I hans navn, og ved troen på Jesus er denne mannen blitt helbredet. Så la han ut for dem hva skriftene fortalte, og stadfestet at Jesus var den Messias det var skrevet om.
Så kom prestene og de skriftlærde med sine vaktstyrke og tok de til fange og de ble sittende i fengsel til dagen etter. De ble kryssforhørt av både ypperstepresten og de lærde og spørsmålet var, med hvilken kraft gjør dere dette?
Peter var fylt av den hellige ånd og begynner å vitne. Han holder en lang forsvarstale utover i kapittel 4. Så ble Peter og Johannes sendt ut på gangen mens de rådslo seg om hva de skulle gjøre med dem. På grunn av alle som hadde sett at den lamme ble frisk, så våget de ikke gjøre noe annet enn å tale strengt til de, og forbød dem strengt om å tale og lære i Jesu navn.
Peter svarte spørrende, skal vi lytte mer på dere en på Gud? For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt. Så ble de sluppet fri.
Da samlet alle de troende seg i bønn, lovsang og takket. De ba Vår Herre om kraft og mot til å fortsette. Leser vi videre så ser vi at disiplene durer på videre og forkynner om Guds storverk. Vi leser om et unikt samhold i menigheten. Ingen led nød og de delte alt mellom seg, og menigheten vokste, og budskapet de vitnet om var Jesu Kristi oppstandelse. Dette fikk Saddukeerne til å rase, for det var imot deres lære, for i deres tro så mente de det var ingen oppstandelse fra de døde. Så de sørget for at de ble tatt til fange igjen og satt i fengsel igjen.
Om natten kom en Herrens engel og åpnet fengselets dører og slapp de fri, så sa engelen, «Gå av sted, stå frem i tempelet og forkynn alle dette livs ord for folket». Legg merke til at de skulle tale til folket, ikke til de lærde! Ved daggry gjorde de som engelen sa, og de gikk til tempelet og lærte.
Da de skulle hentes i fengselet og føres frem for Rådet var dørene lukket og forsvarlig låst, vaktene var der som den skulle være, men fengselscellen var tom. Da var det noen som fortalte at, de dere leter etter står i tempelet og taler og lærer til folket. De gikk da dit og de ble så hentet og brakt fremfor hele Rådet og de andre.
Ypperstepresten ropte ut, «vi ga dere streng beskjed om å ikke tale i dette navnet mer!» Og se dere har fylt Jerusalem med deres lære og dere vil føre dette menneskets blod over oss! Da svarte Peter tydeligere enn sist, ikke spørrende, om de skulle lyde mennesker mer en Gud?
Nå ropte han ut, «En skal lyde Gud mer en mennesker!»
Peter begynner så igjen sin forsvarstale om den oppstandne Jesus Kristus. Det var alltid det som er hovedbudskapet til Peter. Gud har opphøyet Jesus Kristus til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. Vi er hans vitner om dette, og det er også den hellige ånd, som Gud ga dem som lyder ham.
Da de hørte dette så, skar det dem i hjertet, og de foreslo seg imellom om å ta livet av disiplene, de var rasende, men da reiste det seg en sindig, klok og høgt sett mann som het Gamaliel, han var en skriftlærd og fariseer. Han mante til ro og bad de føre disiplene ut et øyeblikk så de kunne diskutere og høre på hans råd, for nå var de så sint at de ville de ta livet til disiplene.
Gamaliel sier:
Israelittiske menn, se dere vel for hva dere vil gjøre med disse menneskene!
Så begynner han å legge ut og sammenligner disiplene, med andre politiske og religiøse grupperinger og oppviglere som hadde stått frem i tiden tidligere.
Teudas var en av dem, gjengen hans var over 400 på det meste, men han ble drept og nå er de borte. Så var det Judas fra Galilea som forførte fikk en hel folkehop til å følge seg. Han døde også, og nå er de spredd for alle vinder.
Likeså sier jeg til dere om disse mennene, hold dere borte fra dem og la de være i fred. For er dette av mennesker så vil de forsvinne og opphøre av seg selv, slik som med Judas og Teudas og de som fulgte dem, men er dette av Gud så kan dere ikke klare å ødelegge det. Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid mot Gud.
Det står at de hørte og aksepterte Gamaliels råd.
Er disse menn i Guds ærend så kan vi intet gjøre! Er de ikke det så vil de dø ut av seg selv. Kanskje vi også burde være flinkere å ta disse ta slike beslutninger.
Etter at jeg ble en kristen så har på en måte min tros reise også vært uforutsigbar, og jeg har tenkt at nå roer det seg sikkert snart og ting normaliserer seg, men slik er det ikke, og jeg tror ikke det kommer til å bli slik heller.
For en tid tilbake og over en lengre periode ba jeg mye til Vår Herre, at nå må du lede an, for nå stormer det, og jeg lurte på om det som presset på fra innsiden var av Gud. Når veivalgene smerter, og motstanden øker er det lett å kjenne seg liten og alene, men så sa Gud at jeg måtte lese om Gamaliels råd.
Jeg hadde ikke lagt så mye merke til denne Gamaliel tidligere, men jeg slo opp i Apostegjerningene og begynte å lese. Det har tatt tid, og det har vært en prosess, men nå forstår jeg hva Gud viste meg gjennom denne gamle Gamaliel. At jeg er der jeg skal være, og det som sprenger slik på på innsiden er av Gud, og at Gud skal jeg lyde, mer enn de som anklager, for Gud er med meg og han sender meg til folket.
Deler en sang som jeg er blitt så glad i er, Blott en dag av Lina Sandell.
vers to..
Selv han alle dager nær vil være,
For hver særskilt dag med særskilt trøst.
Hver en dags bekymring vil han bære,
Stille stormen med sin allmakts røst.
Og sin dyre eiendom bevare,
Denne omsorg har han tatt på seg.
Til din dag skal og din styrke svare,
Dette løftet gav han meg.
Ønsker dere alt godt og Guds Velsigning.
Om Gamaliel: Gamaliel var en skriftlærd og medlem i fariseer partiet. Han var høgt respektert blant folket og han var Saulus sin lærer, før Saulus ble en etterfølger av Jesus og ble Paulus.
Øyvind blogg 